Begrav meg gjerne, men ikke i en gymsal

Tittelen var hentet fra en kronikk i Aftenposten i 2021 skrevet av forfatteren Agnes Ravatn. Kronikken handlet om mangelen på egnede seremonirom for ikke- kristne gravferder i en liten Vestlandsbygd, men tematikken er i høyeste grad aktuell også i resten av landet.

Sentrale aktører var invitert

Vi hadde invitert flere sentrale aktører til samtalen. Først ute var Ingrid Rosendorf Joys fra Samarbeidsrådet for tro og livssyn. Hun delte erfaringer og utfordringer fra sine medlemsorganisasjoner. Hun pekte på at de fleste byene har et noenlunde akseptabelt livssynsåpent seremonilokale, men at dette som regel ikke er tilfelle i distriktskommunene. Det finnes ingen oversikt over disse lokalene. Det er flere av STL sine medlemmer som etterspør livssynsåpne seremonirom blant annet buddhister, sikher og human-etikere. Joys pekte videre på at utfordringen i mange tilfeller er knyttet til størrelsen på lokalene som ofte er for små. Ved bruk av alternative lokaler som gymsaler, samfunnshus og hoteller er utfordringen like gjerne knyttet til logistikk, booking og ikke minst kostnader som selve utforming.

Jan Christian Kielland fra Kirkerådet var invitert til å fortelle om regelverk, erfaringer og praksis for bruk av kirkene. Han pekte på en bestemmelse i Forskrift om regler for bruk av kirkene som sier at kirkerommet ikke kan brukes av ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion. Det er til tider diskusjon rundt regelverket og praksis som avviker, men regelverket ligger fast og tydelig. Kielland viste videre til et forskningsprosjekt gjennomført av MF vitenskapelige høyskole om samspillet mellom kirke, gravferdsbyrå og etterlatte. Her kommer det fram at manglende fleksibilitet knyttet til musikk er den viktigste grunnen til misnøye knyttet til Den norske kirkes gravferder. Med bakgrunn i dette er det en begynnende samtale i kirken om hvorvidt gravferdsliturgien bør revideres.

"… en utvidet bruk av kirkene til også å inkludere livssynsåpne seremonier ville være en god løsning for mange. Dette ene tiltaket vil ha raskest effekt for flest. "

Som representant for gravplassmyndighetene var styreleder i Norsk forening for gravplasskultur Johannes Sørhaug invitert til å si litt om regelverk, erfaring og praksis for bruk av gravkapellene. Gravkapellene kan brukes av alle uavhengig av tro eller livssyn. Utfordringen er at mange av dem har kristen symbolikk som ikke alltid er mulig å dekke til. Gravkapellene er dessuten ofte for små til større gravferder.

Utfordringer i møte med etterlatte

Jan Willy Løken var invitert til å snakke om erfaringer og utfordringer i møte med etterlatte. Han viste til gravferdsloven §1 som sier at gravlegging skal skje med respekt for tro eller livssyn og at egnede seremonilokaler for alle er et viktig element for å ivareta dette. Det er ikke nødvendigvis mange som etterspør livssynsåpne seremonirom, men det er viktig for de det gjelder. Det er viktig å unngå at etterlatte velger bort seremoni fordi de ikke har et egnet lokale. Løken hevdet at en utvidet bruk av kirkene til også å inkludere livssynsåpne seremonier ville være en god løsning for mange. Dette ene tiltaket vil ha raskest effekt for flest. Han sa også at kulturhusene i kommunene burde tilrettelegges for gravferder. I kommuner som mangler seremonilokaler vil gravferdsbyråene bli oppmuntret til å åpne egne seremonirom for å ivareta de etterlattes behov. Behovet for livssynsåpne seremonirom vil bare bli større framover, ettersom andelen seremonier i regi av Den norske kirke sannsynligvis vil reduseres ned mot 50-60%, fra 83% i 2022. 63% av befolkningen er medlem av Dnk pr nå, men det er en betydelig skjevfordeling med tanke på alder; Andelen går mye ned for de under 50.

I neste del av programmet ble det presentert eksempler på lokale løsninger. En av disse var det nye gravkapellet ved Eidanger, Eidanger Seremonibygg. Johannes Sørhaug, denne gangen med kirkesjef- hatten fra Porsgrunn fortalte om prosessen fram til realisering av det nye gravkapellet. Noe av bakgrunnen for byggingen av det nye kapellet var å reduseres slitasje på middelalderkirken som tidligere ble mye brukt til gravferder. Hovedmotivet var likevel å kunne tilby livssynsåpent seremonilokale. Prosessen startet for 20 år siden og det nye kapellet med 250 sitteplasser, som kan økes til 300, ble åpnet i juni i år. Gravplassmyndigheten er godt fornøyd med det nye gravkapellet som i dag benyttes i omtrent halvparten av gravferdene i kommunen.

Begravelsesbyrå med egne seremonirom

Lars Svanholm, daglig leder i Svanholm & Vigdal begravelsesbyrå var invitert til å fortelle som deres erfaringer med egne seremonirom i Trondheim. Svanholm var tidlig ute og bygget sitt første seremonirom i 2005 og ti år seinere var kapasiteten sprengt med 330 seremonier per år. Med bakgrunn i dette åpnet de Hedersalen i oktober 2022 som er et stort seremonirom med alle fasiliteter. Svanholm pekte på at gode møteplasser ute og inne, tekniske løsninger som fungerer og vakre rammer som ivaretar det nære og personlige etter deres erfaring er det viktigste for et seremonirom. Han avsluttet med å si at noe må de ha gjort riktig da de i dag her opp mot 30% av gravfersseremoniene i Trondheim i deres lokaler, hvorav omtrent halvparten er i regi av Den norske kirke.

"Det er viktig å unngå at etterlatte velger bort seremoni fordi de ikke har et egnet lokale."

Samtalen ble avsluttet med en runde rundt bordet hvor deltakerne fikk kommentere på hverandres innlegg og besvare spørsmålet om hva vi kan gjøre på kort og lang sikt for å sikre gode og verdige seremonirom for alle uavhengig av tro og livssyn. Det var enighet om at mangfold har kommet for å bli og at alle uavhengig av tro eller livssyn må sikres verdige seremonirom.

Virke gravferd ønsket med sitt arrangement under Arendalsuka og sette fokus på behovet for egnede seremonirom for gravferd. Barne- og familieminister Kjersti Toppe var tidligere i sommer i media med en klar oppfordring til kommunene, «Nå er tiden inne for at alle kommuner i landet løfter denne saken og ser på om dette er ivaretatt i sin kommune.» Det blir spenneden å følge med på hvordan denne utfordringen blir fulgt opp rundt om i landets kommuner.