Redaktøren har ordet

Hvem skal gjøre jobbene på gravplassene i årene fremover? Er gjennomsnittsalderen for høy? Er det mulig å rekruttere flinke, nye folk der det trengs? Og hva med de som må kutte – hva betyr det for stillingene på gravplassen?

På konsulentspråk heter det «utfordringer». I klartekst: Dette kan bli vanskelig. Men det trenger ikke å bli det. I dette nummeret av Gravplassen kan du lese om både rekruttering og nedskjæringer som har gått ganske så bra.

Hemnes i Nordland er uerfarne med å rekruttere, men kirkeverge Per Øyvind Eriksen fant en dreven maskinfører med fagbrev. Han brukte egen hjemmeside, sosiale medier og Nav. Det er lovende med tanke på årene som kommer: Mange av de ansatte nærmer seg pensjonsalderen, og det må rekrutteres flere. Yngstemann i staben har passert 40.

Det er ikke bare Hemnes som har det slik. Samtidig ligger det an til å bli litt enklere å rekruttere. Vårens tall fra Nav viser at norske arbeidsgivere ser mørkere på situasjonen enn på mange år. Men ikke fordi de ikke får tak i folk. Mangelen på arbeidskraft er blitt mindre.

Larvik i Vestfold møter en annen del av virkeligheten som stadig flere kommer borti. Hvordan skal du kunne kutte i budsjettet uten at det går altfor mye ut over den jobben som må gjøres? I praksis blir det gjerne færre årsverk når det må spares. I Larvik, for eksempel, er 70 prosent av virksomheten knyttet til lønn.

Faren ved å kutte i årsverkene er at det går ut over rekrutteringen på sikt. Mange er de som første gangen har oppdaget at gravplassen er et spennende arbeidssted, når de har vært innom som sommervikarer. En sommer eller to på en gravplass er det som kan få dem til å oppdage at dette er et godt sted å arbeide også senere i livet.

Hvis budsjettnedskjæringer gjør at færre unge sommervikarer får møte en praktisk jobb og et godt arbeidsmiljø, så blir det også færre som kan tenke seg en slik jobb når de skal ut i fast arbeid på heltid.