Gravplassmyndigheten og innkreving av festeavgift

Avgifter for feste av grav fastsettes av kommunen etter forslag fra gravplassmyndigheten, jamfør gravplassloven § 21 andre avsnitt. Normalt må slik fastsettelse regnes som en forskrift etter forvaltningsloven.

Vi anbefaler som hovedregel at nivå for festeavgift er lik for alle gravplassene i kommunen. Å ha ulik festeavgift for urne- og kistegrav må likevel anses å være legitimt fordi en urnegrav normalt bare beslaglegger halvparten så stort areal som en kistegrav. Kommunens vedtak antar vi i de fleste tilfeller begrenser seg til å fastsette nivået på festeavgiften.

Etter gravplassloven § 14 kan gravplassmyndigheten inngå avtale om feste av grav etter nærmere regler og vilkår fastsatt i gravplassens vedtekter. Dette vil typisk omfatte hvor mange graver som kan festes sammen i et gravsted, festetid og hvor lenge en grav eller et gravsted kan festes etter siste gravlegging.

Når det kommunale vedtaket om festeavgift ikke gjør annet enn å fastsette nivået på festeavgiften, kan en se for seg at gravplassvedtektene åpner opp for at det «kan» unntas fra å kreve inn festeavgift eller at gravplassmyndigheten «kan» gi frigrav utover det som er vanlig, for eksempel i særlige tilfeller. Normalen er også her at gravplassmyndigheten krever inn festeavgift. Dersom en fester søker om å slippe å betale festeavgift, må gravplassmyndigheten vurdere om man står overfor et særlig tilfelle dersom det er vilkåret.

En naturlig språklig forståelse av dette uttrykket tilsier at det skal en del til for å være innenfor vilkåret. Selv om vilkåret skulle være oppfylt, ligger det ikke noen ubetinget plikt til å gi dispensasjon dersom det er slik at gravplassmyndigheten «kan« dispensere. Å avgjøre en søknad om dispensasjon etter en slik bestemmelse vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er viktig å unngå såkalt usaklig forskjellsbehandling.

For ordens skyld nevnes at det i utkast til mal for lokale vedtekter er tatt inn et forslag til bestemmelse som gir utvidet rett til fri grav:

Avdøde personer som på grunn av sykdom eller alderdom har bodd i en annen kommune mot slutten av livet, betraktes på samme måte som kommunens egne innbyggere og har rett til fri grav såfremt graven blir tilvist.

En slik type bestemmelse finnes det i mange gravplassvedtekter i Norge. Det kan også finnes andre typer bestemmelser i gravplassvedtektene som gir andre enn kommunens innbyggere samme rett som kommunens egne innbyggere.

Nærmere om når festeavgiften kan kreves inn

Det går fram av gravplassloven § 15 første avsnitt at festeren har rett til å bestemme hvem som skal gravlegges i graven og forsyne graven med gravminne samt ellers rå over den, om ikke annet følger av gjeldende bestemmelser. Dersom ikke annet følger av slike be-stemmelser, kan gravplassmyndigheten derfor ikke sette som betingelse at det betales inn festeavgift ut fredningstiden før en av kommunens egne innbyggere gravlegges i graven. Ny festeavgift kan da først kreves inn i forbindelse med at festeperioden opphører og festeren ønsker å forlenge gravfestet. Vi er ikke kjent med at gravplassvedtekter i særlig grad regulerer spørsmålet om når festeavgift kan kreves inn ved gravlegging av kommunens egne innbyggere.

Sideblikk: Hva med avgift for åpning og lukking av grav til kommunens innbyggere?

Gravplassloven § 21 andre avsnitt gir ikke hjemmel til å kreve avgift for åpning og lukking av grav. Vi kan derfor ikke se at grav- plassmyndigheten kan kreve betalt for åpning og lukking av graven til sine egne innbyggere. Dette må gjelde uavhengig av om det grav-legges i grav det er inngått festeavtale om eller ikke.