Ikke helt totalt beredt totalberedskap?

Retter vi blikket ut i verden, ser vi hvordan koronapandemien kunne slå ut det lokale gravferdsvesenet. I New York måtte det åpnes massegraver. I Italia ble krematoriekapasiteten sprengt. Mangel på gravkapasitet og folk til å grave ble akutt mange steder. Og det er nok av naturkatastrofer og krigshandlinger som viser det samme: Et stort antall dødsofre utfordrer samfunnet som rammes. Praktisk, kulturelt og menneskelig.

Håndtering av omkomne må med i planleggingen

Kritiske situasjoner i det virkelige liv har vist hvor sårbare vi kan bli. Kriser som ikke bare burde være tenkbare, men også i større eller mindre grad er å forvente i vår globaliserte, klimautsatte og komplekse samtid.

I de sentrale føringene for det offentlige beredskapsarbeidet, som forskrift for kommunal beredskapsplikt, instruks for statsforvalterens beredskapsarbeid og DSBs veileder for helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse i kommunen, nevnes det ikke at håndtering av omkomne må med i planleggingen. Langt mindre hvordan dødsofre og etterlatte sikres at gravferdene gir rom for å stå i det som har skjedd med verdighet. Det nærmeste vi kommer bestemmelser som maner til å stille forberedt her, er gravplasslovens bestemmelse om ledig gravkapasitet tilsvarende tre prosent av kommunens befolkning. Dessverre er denne tematikken også totalt oversett i totalberedskapskommisjonens rapport NOU 2023: 17 Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid. Det er ganske underlig.      

Tenk deg en pandemi som slår hardere en Korona gjorde her til lands. Dødsfallene er mange. Smitterisikoen knyttet til kontakt med likene er stor. Hvem skal hente inn de døde? Hva slags utstyr trengs? Hva slags kompetanse? Frem til dette punktet har vi kanskje gode planer, men ikke videre. Hvordan lagre de døde så de levende er trygge? Hvordan skal smittefaren nøytraliseres uten at avdødes menneskeverd og de etterlattes mulighet til å ta et meningsfullt farvel blir skadelidende?

"Et viktig mål i beredskapsarbeid er planlegging for normalisering."

Under koronapandemien ble muligheten til å ha urneseremonier bedre kjent. Hva må være på plass for at et slikt tilbud kan bli alle til del neste gang noe alvorlig og uønsket treffer oss? Hvordan skal krematoriene forberedes på å kunne utnytte mest mulig av sin kapasitet under slike forhold? Hvor legger vi terskelen for å ty til massegraver? Hvor skal massegravene ligge? Kan vi sikre gode rammer for etterlattes minnespraksis? Dersom slike spørsmål ikke tas med i planleggingen for ulike tenkbare scenarier, risikerer vi at improvisering eller nødløsninger ikke bare blir en sikkerhetstrussel der og da, men at samfunnets og enkeltindividers mulighet til å gå videre blir truet.

Gravferd og minnespraksis som normaliseringstiltak

Et viktig mål i beredskapsarbeid, er planlegging for normalisering. Samfunn og enkeltindivider må gis mulighet til å finne veien fra unntaket til en ny hverdag. Vi vet at mennesker som opplever dramatiske hendelser og tap må gis mulighet til å håndtere det som har skjedd i trå med egne forutsetninger og behov. I dette står ofte ritualer og mulighet til å etablere en minnespraksis sentralt.

Norsk gravferdspraksis begynner å bli mangfoldig. Skillelinjene går ikke bare mellom ulike livssyn eller valget av kremasjon eller kiste. Individuelle uttrykk og intime dimensjoner ved relasjonen mellom avdød og sørgende, spiller inn på hva som oppleves som viktig. Muligheter til å gi uttrykk for dette gjennom symbolhandlinger på en autentisk måte, kan være avgjørende for en sunn sorgprosess. Undertrykte sorg- og krisereaksjoner kan føre til at mennesker blir sittende fast i en tilstand der fysisk og psykisk helse trues.

Rammene må være meningsfulle for den enkelte

Tallene i krig, storskalaterror, naturkatastrofer og pandemier, visker individet ut. Men tyngden i tragediene er like vel en sum av det enkelte dødsofferets menneskeverd og den enkelte sørgendes tap. Etter store tragedier får den offentlige sorgen stor oppmerksomhet. Hele nasjoner er berørt. Behovet for å håndtere det som har skjedd gjennom symbolhandlinger og offentlige markeringer blir allment. Samtidig kan dette legge press på rammene for traumebearbeidingen til dem som er direkte berørt. I det store fellesskapet får noen særskilte verdier og ord utgjøre tyngden i fortellingen om og oppgjøret med krisen. Det er langt fra gitt at de som sliter mest direkte med sjokk og traumer føler seg hjemme i det store fellesskapets fortolkning. Et gap her kan resultere i at fellesskapets sorgbearbeiding oppleves som stein til byrden og forsterker utenforskapet for dem som opplevde å få veggene om livet revet ned.     

"Hvor legger vi terskelen for å ty til massegraver?"

Det er grunn til å anta at en befolkning som i størst mulig grad har fått håndtere tapet innenfor rammer som er meningsfulle for den enkelte, også vil være bedre rustet til nyorientering og gjenoppbygging. Det er vel etablert kunnskap at traumer kan følge generasjonene etter de som gjennomlevde dem. Slik det også er vel etablert kunnskap at ritualer og symbolhandlinger ikke leger alle sår, men kanskje gjør oss bedre i stand til å leve med dem.

Bjarne Kjeldsen

Rådgiver
Fagforbundet