Kall en gravferd for en gravferd og ikke for en bisettelse

Tekst: Helge Klingberg. Kirkedepartementets kirkegårdsrådgiver fra 1980 til 2012.  

En sommerdag i 1955 døde bestefaren min. Jeg var da 15 år. Vi bodde under samme tak. Dagen etter kom menighetssøster Marie og stelte ham og han ble lagt i kiste. Den ble stående åpen i stua inntil alle hans barn, svigerbarn og barnebarn hadde tatt avskjed med ham. De fleste kom fra Nord-Norge og Vestlandet, og ingen hadde bil, så det tok sin tid.  

Et par dager før selve gravferden ble bestefar «kjørt til kapellet». Det vil si til bårerommet i kapellet. Der holdt klokkeren andakt og det ble sunget en salme. Denne handlingen ble kalt bisettelse. Dernest var det gravferd fra kapellet.  

Jeg var den yngste av barnebarna som fikk være til stede i kapellet. Gravferd var ikke for barn den gangen, selv ikke for oss som hadde hatt vår døde bestefar i åpen kiste i stua i dagevis.  

En vårdag i år var jeg til stede i gravferd for en av mine meget nære og kjære, min egen datter. Men det var ikke jeg som besørget gravferden (jf. Gravplassloven § 9). I avisannonsen stod det at hun skulle bisettes. Jeg hadde på forhånd spurt forsiktig om det kunne stå at det skulle være gravferd, fordi jeg synes at begrepet bisettelse er både kleint og historisk sett feil. Men det hadde begravelsesbyråets representant ingen forståelse for. – Hun skulle jo kremeres.  

I min barndom og på mitt sted var bisettelse en handling der den døde ble satt bi eller satt på vent fram til selve gravferdshandlingen. Jf. Wikipedia. Bisettelse var aktuelt enten den døde skulle kremeres eller ei og slik var det nok over det meste av landet.  

Ved søk gjennom mer eller mindre offisielle tekster som gravplassloven, gravplassforskriften, Den norske kirkes gravferdsordning, humanetisk gravferd og de ulike kirkesamfunns ordninger brukes ikke begrepet bisettelse i det hele tatt. Det ser ut til å være et begrep som først og fremst er tatt i bruk og fastholdes av begravelsesbyråene. De aller fleste tekster benytter begrepet gravferd, etter mine mening et godt og dekkende begrep og som er felles i nynorsk og bokmål. I alle tilfeller er det jo en ferd mot graven!  

Jeg synes jeg hører denne argumentasjonen: Hvis det står gravferd i dødsannonsen da vet jo ikke allmenheten hvordan gravferdshandlingen ender, om det er ute på gravplassen eller inne i seremonilokalet. Hvorfor må man vite det, da?  

Min oppfordring til byråbransjen er denne: Kall en gravferd for en gravferd og ikke for en bisettelse. En bisettelse er egentlig ingen gravferd.  

 
Denne teksten har tidligere stått på trykk i Gravferdsnytt nr. 3, 2023