Mangedobling av minnelunder

De er ikke gamle, de kom først i urbane områder, men nå sprer de seg raskt. – Til å begynne med var det de sentrale områdene, kanskje de mest fremoverlente stedene, som hadde minnelunder. Nå etableres de alle steder. Så er det en voldsom smitteeffekt. Hvis den ene grenda har fått, vil den andre også ha det, sier Tove Frøvoll Thoresen.

Seniorrådgiveren hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark gikk gjennom endringene Norge rundt på årets fagdager i Gravplassforeningen. De navnede minnelundene har en stor plass.

Bratt vekst

– Vi har prøvd å telle og lage statistikk. Vi strever med å telle kirkegårdskonsulentenes og gravplassrådgivernes saker, men fra det tilgjengelige arkivet telte jeg 18 minnelundsaker i 2018. I fjor var det 74, og i år var det 77 som var opprettet frem til midten av september. Det er en ganske bratt kurve, konstaterer Thoresen. Hun understreker at tallene er omtrentlige.

Den første navnede minnelunden kom på Haslum i Bærum i 1997. – Flere av minnelundene er blitt fulle og må utvides. Enkelte søker om å få gjøre om noen av de anonyme minnelundene, forteller hun. Dem blir det mindre etterspørsel etter når det er navnet minnelund.

Se litt lenger

Tove Frøvoll Thoresen oppfordrer til å se litt lenger enn bare til prislappen. Minnelundene skal holde lenge.

– Hvis en minnelund har 500 graver, betyr det at det er 500 sørgende familier, peker hun på. Skal minnelunden være der for evigheten, er det kanskje ikke det billigste anbudet som er det riktige.

Hun er også urolig med tanke på asketettheten. Urner tett i tett med en halvmeters avstand, og så bruk på nytt etter 20 år, det kan bli for dårlig:

– Asken er ferdig nedbrutt. Det som brytes ned, er de biologiske restene som er sammen med asken og selve urnen. Vi får høy asketetthet. Da noen av oss var på befaring i Danmark, fikk vi vite at vi måtte holde oss på gangveiene. Københavnerne er veldig glade i minnelunder, så gressmatten tålte ikke noe særlig. Det var veldig mye aske i den, beskriver hun.

Overrasket

Etter at de første minnelundene har vært i bruk i drøye 20 år, legger ikke Thoresen skjul på at ingen hadde sett for seg at de skulle bli så utbredt som de ble.

– Vi så ikke for oss at noen skulle feste ut over fredningstiden, det var ikke i mine tanker at en navnet minnelund skulle bli noe annet enn en anonym med navn på, og det falt oss ikke inn at mann og kone begge skulle gravlegges i minnelunden, sier hun.

Store navneplater

Statsforvalteren har gjort seg mange erfaringer etter veksten i tallet på minnelunder. Slik som at avstanden fra terrenget til nederste navneplate bør være minst 30 centimeter. Både for at blomster og lys ikke skal skygge for navnene og for å unngå at noen skal måtte gå ned på knærne for å kunne lese navnene.

– Så har vi begynt å komme med et generelt råd om at det er ganske lurt å lage store navneplater så det er plass for to navn. Det sparer alle for mye trøbbel, sier hun.

Dessuten: Hvis det er 500 pårørende, så kommer de ikke på likt, men det blir mye mer tråkking på en minnelund enn på en enkeltgrav. Et annet råd er å passe på at jordsmonnet er under en pH på 5,5, slik at urnen og det biologiske materialet brytes ned, og at det er viktig å passe på at det ikke er stein i jorden når det er så tett mellom urnene.

Ikke gjenta feilene

– For alle som har begynt på et konsept i sin kommune: Hvis dere gjør noe dumt, så ikke fortsett å gjøre det dumme. Juster kursen, sier Thoresen.

– Både små og store minnelunder må ha oppfølging. Uansett størrelse er de nødt til å ha en eller annen form for tilsyn, peker hun på.

Statsforvalteren samler erfaringer med urnevegger, og Tove Frøvoll Thoresen karakteriserer holdningen som åpen og lyttende. Askespredning på gravplass har det vært noen henvendelser om – det er mulig at det vil bli anledning til det etter hvert.